| Start - Kontakt - Impressum |
|
 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |  |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
De gamle fuglefangernes grend (Av Dag Sørli) Skjermet mot den kalde nordavinden har husene i Måstad trukket seg godt inn mot den stupbratte fjellsinden. Et utrolig sted - sørvest på Værøy - ut mot selve storhavet. Og når den blå fjellskyggen gjemmer de gamle bygningene, er det på tide å fortelle Måstadfolkets historie.
Men Måstadfolket hadde noe i tillegg, noe som gjorde at menneskene her ble betraktet som mer velstående enn de fleste. De hadde nemlig fjellet - og de hadde fuglen. Dette var Måstadfolkets største jordiske herligheter. Fjellet
Fjellbeitet var saftig og grønt, og saueholdet har alltid vært viktig i Måstad. Men slåttmarken var så bratte at slåttfolket mange steder måtte bruke tau når de skulle høste fjellet. Foto Dag Sørli Fuglen
To ganger høstet man eggfjellet. Deretter fikk fuglen være i fred. Hjemme laget kvinnfolkene pannekaker med mange egg og lite mel, for det gjaldt å spare der det var mulig. Nedlagt i tørr finsand kunne forresten storfuglens egg holde seg til langt ut over høsten - noen sa helt fram til jul. Krykkjeeggene måtte imidlertid spises mens de var blodferske.
Måstadfolket fanget også fugl. Ingen familie i Måstad våget å gå en stormfull og mørk høst og vinter i møte uten minst en tønne saltet fuglekjøtt i matsjåen. Man fanget alke og lomvi med garn på sjøen. Dyreplageri, vil mange kalle det. Jaktloven som kom i 1899 satte forbud mot garnfangst av fugl. I stedet tillot man jakt med skytevåpen i fuglefjellene.
Mens garnfangsten var mennenes arbeid, var lundefangst med hund gjerne kvinnfolkenes og ungenes jobb. For når denne fangsten foregikk, var karfolkene ofte borte på fiske. Så falt også denne delen av fiskarbondens arbeid på kvinnkolkene. Kjøttet var det viktigste produktet, og det beholdt Måstadfolket selv. Fjær og dun var handelsvaren som ga folket litt ekstra i lommen. Man fanget aldri mer fugl enn man hadde bruk for. De visste at fuglen var en ressurs som de måtte høste med fornuft. Det paradogsale er at i dag - når ingen lenger høster fuglefjellene - går bestanden av fugl ned. Historien
Historiene om Måstad er imidlertid mange. Blant annet fortelles det om en Kong Mår som bodde i Måstad. Han hadde så mange utgangersauer at når de første var kommet ned i samlergrinda ved gården, var de siste ikke kommet til syne på fjellkammen, 300 meter over bygda. Et utrolig sagn, men mer utrolig er det at de skriflige kildene bekrefter at Måstadfolket betalte sin skatt i vadmel eller ullstoff. Måstad er det eneste fiskeværet i Norge der skatten ikke ble betalt med fisk, slik skikken var. Videre forteller skatteregnskapene at Måstadfolket betalte like mye i skatt etter Svartedauen som før. Det kan betyr to ting. Enten nådde ikke Svartedauen til Værøy - eller så var jorda her svært verdifull og etterspurt. Det siste er mer sannsynlig enn det første. Havet
Hunden
Lundehundens historie er dramatisk. Flere ganger har rasen vært truet av utryddelse. Første gang var rundt århundreskiftet da man ila hundeeierne en hundeskatt på 8 kroner.
Under krigen kom valpesyken til Måstad og gjorde reint bord. Da var heldigvis lundehunden tatt i forvaring ved Christies kennel i Hamar. Etter krigen kom så fem hunder tilbake til Måstad. Det var i rett tid - for kort etter utryddet valpesyken alle hundene i kennelen på Hamar. Fra disse fem hundene er så stammen bygd opp igjen og ser nå ut til å være livskraftig. Skjønt man har mistet den svarte og hvite varianten av hunden.
Lundehunden var en livsnødvendighet for Måstadfolket. Ungene fikk gjerne hver sin hund, for som nevnt var det ofte kvinnfolkene og ungene som dreiv denne delen av fuglefangsten. Fuglefangst drives ikke lenger. Dagens lundehund er mer en sofahund. Så befinner da også de fleste lundehundene seg i mer urbane strøk sørpå. Men det kvasse målet, den sky legningen, vaktsomheten og det spesielle kroppsspråket fra urhunden har lundehunden fortsatt i behold. Fraflyttingen Måstadfolket levde tydeligvis lykkelig
Fra å være en stor og blomstrende bygd med opptil 150 fastboende og med egen skole, ble Måstadgrenda mer og mer folketom. I 1974 forlot den siste Måsting den steinete strandvollen under det bratte flåget. En epoke var slutt. Når den blå fjellskyggen skjuler de små husene som står igjen på strandvollen, er ringen på en måte sluttet for Måstadgrenda - et av de mest utrolige utværene i Nord-Norge. Navnet Måstad Professor Oluf Rygh setter navnet Måstad i forbindelse med mannsnavnet Mår eller Mås. Det bør forøvrig nevnes at navnet "Mås" fortsatt var i bruk på Værøy til vår generasjon.
Men professoren får problemer med å forklare fjellet "Måhornet" og nesset ut mot storhavet - "Månesset". At bygda fikk navn etter en person, var ikke så uvanlig. At fjell og nes skulle få navn på samme måte, er høyst uvanlig. Dessuten finnes det flere "Månes" rundt om i Nord-Norge, og flere fjell med førstestavelsen "Må". Ser man på beliggenheten til disse nessene, og formen på fjellene, er det mer naturlig å anta at navnet har noe med "mar" eller "mor" å gjøre - altså ordet for hav. Fiskerne bruker fortsatt ordet "marbakken" om skråningen fra grunna ned mot dypet. Forskerne klør seg fortsatt i hodet og undres. For folk flest virker imidlertid en forklaring om at "Måstad" betyr "stedet ut mot storhavet" som en rimelig og fornuftig tolkning. Matskikker Rundlunde hadde man når man kokte lunden fersk. En hadde bare godt med salt i vannet. Når kokken med letthed kunne rive av det ene lundelåret. Rundlunden skulle serveres mest mulig hel, og til den hadde man gjerne flatbrød med smør eller poteter. Et godt måltid med rundlunde ble alltid avsluttet med en tallerken risengrynsuppe eller "rødsuppe". "Lundsteik" var en annen måte å tilberede fuglen på. Fuglen ble kokt, og en skar kjøttet fra beina. Så ble kjøttet lagt i brun saus. Selv om det altså het "lundsteik", var det ikke steik i vanlig forstand. "Steik kalte vi det når vi hadde brun saus", fortelles det fra Måstad.
Snadderet var likevel "tolsteik". Det er den smellfeite og nesten flygefertige ungen av lunden som kalles tola. Den skulle krosses - ribbes - som all annen fugl. Men på tola var det skinnet og fettlaget under som var selveste delikatessen. Når tola var skikkelig krosset, ble den lagt i salt et par døgn. Deretter ble den kokt. Den kokte tola skar man opp i ryggen slik at man nærmest kunne brette fuglen ut. Nå skulle den kokte tola steikes under press. Et stort lokk - "tol-lokket" - og en tung stein - "tol-steinen" - hørte til i en hver Måstadheim. Når tola skulle steikes, var det bare å ha en god og stor steikepanne. I steikepanna hadde man først et par skjeblad vann og ganske mye pepper. Fuglen begynte ikke å brunes før vannet var trukket inn i kjøttet. Da margarin ble vanligere, brukte mange å steike tola i margarin eller smult. Til slutt ble den så skjerpet enten i steikovn eller steikepanne. Sprø skulle tolsteika nemlig være etter Måstadfolkets smak. Forlisene Ide strømharde farvannene rundt Måstadhalvøya skjedde det tallrike forlis. Ett av de mest omtalte skjedde i 1885. Historien er som følger: Ved Koppskjæret ligger det en mengde fluer, store og små. Det var mørkt og kov da båten til Bernt Leonard kom opp i disse brottene. Båten ble brukket ned, og en fosterbror av Bernt, den 16 år gamle Karl Johann Kristensen, forsvant i brottene. Selv klarte Bernt å komme seg opp på kvelvet. Dette skjedde ved halvfemtida om ettermiddagen. Med utfallet bar det så ut til Rokkholsflua. Da snudde strømmen, og kvelvet med Bernt rak innover mot Nordland. Han var så nær land ved Skiphalssanda at masta tok i botnen. Men Bernt kunne ikke svømme. Han klamret seg derfor fast til kvelvet.
Det fortelles at mens Bernt red på kvelvet var der en gammel kone på Nordland som lå for døden. Gang på gang hadde hun denne natta sagt til mannen at han måtte gå ut og se etter, for hun syntes så tydelig at hun hørte noen som ropte i sin ytterste nød. Mannen hadde så gjort, men han hadde verken hørt eller sett noe. Det ble derfor folket som gikk til fjøset om morgenen som først ble klar over kvelvet i straumen. Måstad auf Værøy Du kommer lettest til Måstad med båt, men det går også merket sti fra nordsiden av øya. Stien er til dels bratt. Du må beregne to timer fra Nordland til Måstad langs yttersida av Værøy.
Tekst og idé: Dag Sørli |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| © 2005 DER MAASTAD HUND | designed by www.pepesale.de | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
